Jeg har vært så heldig å få være medlem i ei arbeidsgruppe som jobber med å arrangere et "Rusforum" hvert år. Dvs vi arrangerer en to dagers samling for alle som jobber i rusomsorgen. Fra sosialtjenesten, rusteam, psykiatriteam, fastleger, kommuneleger, spesialisthelsetjenetsen og institusjsoner. Det pleier å komme ca 60-70 hver gang og det er ei gruppe med høyt kompetente folk innen rusomsorg. Hensikten med Rusforum er å trekke folk sammen på tvers av forvaltningsnivåer og faggrupper for å dele meninger, synspunkter og lære av hverandre. De to dagene består av en liten del innledninger og informasjoner bla fra fylkesmannen eller andre fagmiljøer. Mesteparten av de to dagene er satt av til at deltakerne skal diskutere sammen og legge fram synspunkter. Det er virkelig spennende! Det er morsomt og det er utrolig lærerikt. Bare synd at det er få fastleger og kommuneleger som melder seg på! Nå som rusomsorgen er flyttet over i helsevesenet er det blitt mye tydeligere hvor stor forskjell det er på fag og holdninger innen legetjenesten og sosialtjenesten. Det er blitt tydelig at mange av spesialisthelsetjenestens begreper og holdnigner slett ikke holder når de skal overføres til rusomsorgen. Det MÅ skje endringer og det er hissige/ivrige diskusjoner innen både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.<br<
Det er f.eks stor forskjell på hvordan en fastlege (som vanlig da!) skriver henvisninger og følger opp sine pasienter i forhold til hvordan sosialtjenesten/rustjenesten gjør det. Det er jo ikke rart for det er store forskjeller i systemene, historikk og tradisjoner. Ja kanskje også i holdninger til rusmisbrukere! Vi skal bla diskutere bruken av Individuell Plan (IP). Det er sjelden fastleger tar initiativet til det (enda..?) enda lovverket også gjelder dem, sosialtjenesten har begynt.

IP mener jeg må være en dynamisk plan. Dvs plan er et galt ord etter min mening. Det peker i retning av noe stort og altomfattende. Jeg mener IP må være kortfattet, rask å lage og enkelt å oppdatere. Den kan kanskje raskt settes sammen første gang for en kort periode for å bli oppdatert når man ser behov for å utvide den. jeg har skjønt at mange ikke er enig med meg og det er enda stor skepsis fordi folk mener det tar så mye ressurser å lage en IP. NEI! sier jeg vi trenger ikke bruke mye tid i første omgang. Bare få satt sammen hva pasienten ønsker, hvilke tjenester som bør være med, for så å ta en kontakt med disse for å få en oversikt over hva de kan tilby og hvordan og når de skal inn i bildet. Etterhvert må IP opdateres og det må kanskje lages ansvarsgrupper osv, men planverket skal ikke være stort å omfattende i IP. Det skal gi oversikt over hvem som har ansvar for hva...ikke detaljene... mener nå jeg...
<br< Det som er fint med å engasjere seg i slikt tverrfaglig arbeidsgrupper er at det er rein videreutdanning! Viktig i en jobb som kommunelege hvor man skal forholde seg til mange forskjellige faginstanser!

Avsluttet jobben fra hjemmekontoret idag. Ett par brev er blitt liggende litt for lenge, desverre, så de måtte skrives. kunne sendes som epost. Det er jo en lettelse isteden for alt papirarbeidet! Så nå er det klart for langhelg før 1 mai

Miljørettet helsevern er egentlig ikke så lett. Det skal inneholde en faglig vurdering samtidig med at man er nødt til å se ting i sammenheng med økonomi, tradisjoner, kultur, funksjon og hvem som er brukere. Jeg mener dette er viktig når man skal gå på inspeksjoner, vurdere inneklima å evt vurdere klager. Jeg har flere slike saker svevende for tida. En kanskje enkel sak er en godkjenning av en ny avdeling av en barnehage hvor en etablert barnehage ønsker å ta ibruk lokalen i et samfunnshus til barnehage. Flotte lokaler som har det tekniske i stand, men det er flere brukere av lokalene og en dag i uka er det eldremøte der med middag osv som de ikke vil endre på. Hvor skal barna være da når de skal tilbys et heldagstilbud? Og har det med miljørettet helsevern å gjør? Ja selvfølgelig for løsningene har det… Bruk av lavvo og kjellerlokaler skal stå i beredskap hvis de trenger å være inne den tida hovedlokalene er opptatt. Skal jeg godkjenne det….tjaaa. Jeg synes jeg får best hjelp av å snakke med barnehagekonsulenten… Vi pleier å klare ta en avgjørelse sammen sjøl om det innenfor mitt lovverk. Godt å ikke være aleine. Godt å ha noen å diskutere med.

Den andre saken er laaangt vanskeligere. En beboer klager på et telt naboen har satt opp ulovlig på sin eiendom. Påstand om at det samler seg rotter der, lukter osv. Det er gjort vedtak om fjerning av teltet med hjemmel i Plan og bygningsloven, men personen gjør ingenting… Hva da? Hjelper det å gjøre et nytt vedtak med hjemmel i Kommunehelsetjenesteloven?? Tja du får følge med å se hva jeg klarer å gruble meg fram til. Første skritt blir uansett å snakke med byggesak og å kikke på teltet (Hmm snarere lukte,kanskje??)

Jeg må vel innrømme at jeg ikke har klart å følge opp i det siste. Jeg er vel litt stressa. Men det har skjedd mye! LEGEVAKT. Vi fikk oss nok en skikkelig overraskelse når vi fikk svar på anbudsrunden for bygging av ny legevakt! Over en million dyrere enn prosjektert!!! Vi har gransket og vurdert og har bare måtte innse at det ikke var mulig å forutse at det skulle skje en slik utvikling på ett år. Alle entreprenørene har nok å gjøre, derfor er prisene gått kraftig opp. Nå må vi betale over 20 000,- pr kvadratmeter vi bygger mot 16 000 for 3/4 år siden! Det blir ubehagelig å gå tilbake til politikerne å be om ekstrabevilgning....

På fredagskvelden ble det årlige Rebusløpet for kommunalt ansatte gjennomført. Jeg sa ja til å være i arrangementskomiteen. Det har vært kjempemorro, men jeg har dårlig samvittighet. Jeg er nok ikke noe godt medlem i slike komiteer. Jeg har litt for vanskelig å styre egen arbeidstid når jeg blir kalt inn til møte sånn og må springe ifra møter i arrangementskomiteen for å ta noe akutt på legevakt. Det blir litt mer arbeid på de andre....og det var dumt! I Rebusløpet er det lov å bestikke juryen som er oss i arrangementskomiteen. Makan til bestikkelser. Jeg har fått alt fra egenprodusert tekopp og banner med bilde til å få et eventyr med damene fra en barnehage på gangen (De mente å LESE eventyr for meg viste det seg, heldigvis!!). Det hele ble avsluttet med dans i rådhusets festsal Morsomt (ikke minst over å se kommunelegens famlende dansebein...)

Før dette hadde vi en tragisk hendelse i kommunen. Et hus brant ned og en person døde. Legevakta tok kontakt med meg og jeg jobbet litt overfor politi, brann og prest før jeg hadde kontakt med en av de pårørende. Vi har en egen plan for krise- og sorgreaksjoner. De viktigste partene i denne er familien og venner før evt fagfolk kommer inn. Slik skjedde også her hvor familien raskt samlet seg og var sammen i sin sorg og reaksjon. Fryktelig vanskelig og tung og jeg må si at jeg tenker på dem også idag ei uke etter hendelsen. Reaksjonen kommer ofte etter en tid. Derfor var jeg også opptatt av at de skulle følge opp hos sin fastlege hvis de fikk noen reaksjoner. Jeg fikk navnene på fastlegene til de nærmeste pårørende og varslet legene første dagen de var på kontoret. De blir kontaktpunktet for de pårørende hvis de trenger mer hjelp. Ved siden av fikk jeg høre at en av de psykiatriske sykepleierne også hadde tilbudt seg å hjelpe til overfor enkelte. i vår kommune har vi bygget mye at hjelpen i slike situasjoner på å bruke de naturlige kontaktpunktene hver enkelt har rundt seg. Jeg mener dette fungere hos oss..

Før denne helga var jeg på besøk hos en fylkeslege i nabofylket. Jeg kjenner han godt fra før, han var kommunelege som meg og jeg har mye nytte av å diskutere fag med han. Jeg opplever det som helt nødvendig for meg å kunne diskutere faglige spørsmål på et prinsippielt nivå noen ganger. Trenger et nettverk... jeg blir liksom litt lettere i hodet etter slike samtaler. Akkurat som om noen har ryddet litt på roteloftet liksom...det er nok litt rotete der oppe innimellom. Det merker nok de rundt meg også så sånne samtaler er viktig for meg!

Det verste er om vi glemmer og er likegyldige

Han stod midt i ondskapens leir, så vennlig på meg med et klart blikk. Han var fange nr A 18080 fra Auswitch II, Birkenau utryddelsesleir. Med sorg i stemmen gjentok han mange ganger at han hadde så liten tid igjen. Det var så mange ungdommer han ville snakket med for at de skulle forstå hvor viktig hans budskap var. Han skulle vært gasset i hjel to ganger, overlevde en henrettelse og ble nesten skutt mange ganger. 83 år gammel er Zygmunt Gross fremdeles krystallklar i stemmen når han forteller om sine erfaringer til 32 norsk ungdommer om sine opphold i konsentrasjonsleirene under krigen; ”Fred kan ikke skapes med våpen, glem aldri hva som skjedde i konsentrasjonsleirene!  Likegyldighet er den største fare, ondskapen ble ikke borte da krigen sluttet. Vi må stadig kjempe mot den i dag.”

 

Jeg har vært så heldig å få være med på ”Polentur” med 10 klasse fra Vestsiden ungdomskole. I en buss fra ”Aktive fredsreiser”, 32 ungdommer, 4 lærere, to foreldre og en bestefar besøkte vi konsentrasjonsleirene i Auswitch, Sachsenhausen og Ravensbrück. En reise fylt av sterke opplevelser, fra latter til gråt. En tur med vanlig, sprelsk ungdom som til tross for timevis stillesittende i bussen satt helt stille når sannhetsvitnet fra Auswitch fortalte. Kjære lærere, kjære rektor, skolesjef og politikere! Etter min mening lærte disse elevene (og jeg!) noe viktigere på denne uka enn månedsvis med klasseromsundervisning kan gi! De forholdt seg til hverandre på lange intense dager, samarbeidet, fikk en forståelse for hvor viktig det er å ta ansvar for egne handlinger og å stå imot holdninger som bryter ned grunnleggende menneskeverdier.

 

Gjennom besøket til konsentrasjonsleirene og samtaler med flinke guider og sannhetsvitnet fikk vi en grunnleggende forståelse for at det ikke er tyske nazister aleine vi skal stå opp mot, men alle som motarbeider menneskerettighetserklæringene. Tyskere, russere, engelskmenn og mange flere folkeslag har alle utøvd ondskap lik det som skjedde i Konsentrasjonsleirene under krigen. Og det skjer i dag....

 

Dette var en tur med svært viktig holdningsskapende arbeid overfor en generasjon som om noen få år styrer vårt samfunn. Forhåpentligvis et samfunn med mer toleranse, mindre angst for fremmede og færre kriger enn vi har i dag. Så har jeg fått høre at denne turen kan bli en av de siste turene til Konsentrasjonsleirene i Polen! Årsakene er flere;

• Kommunen/skolene har ikke råd til å betale slike turer.
• Det aksepteres ikke at foreldrene betaler for turen for sine barn
• Fagforeningene krever full lønnskompensasjon for all reisetid. Prislappen blir fort 30 000,- pr lærer pr tur noe det jo ikke er penger til!

 Disse turene kan ikke gjennomføres uten engasjerte lærere som kjenner sine elever og som følger dem opp. Vi er helt avhengig av at elevene betaler mesteparten av reisa sjøl for at det skal bli økonomisk mulig. Foreldrenes vilje og ønske om at turene skal gjennomføres er avgjørende. Jeg mener det ærlig talt må være mulig å lempe på regelverket, tilpasse arbeidsordninger og gjøre avtaler som kan videreføre disse reisene!

 

Vi skal ikke reise lenger enn over Basserudåsen til Øvre Eiker for å finne en kommune som satser helt annerledes. Der dekkes mesteparten av reisen med Hvite busser eller Aktive fredsreiser av det kommunale budsjettet. Det inngås avtaler med lærerne om deltakelse og elever og foreldre bidrar til å dekke totalsummen med sparing og dugnadsarbeid. Dette dreier seg ikke bare om kommunale penger, men langt mer om samarbeid, vilje til å få til noe og ikke minst å leve ut grunntanken i reisene til Konsentrasjonsleirene; samhold, toleranse og forståelse.

 

Vel hjemme etter 370 mil i buss slo presseoppslagene mot oss om norske selskapers bidrag til å ruste opp Guantanamobasen hvor det også finnes en fangeleir med fanger hvor mange har sittet 4 år uten at de har fått noen dom i en rettssak. Zygmunt Gross var opptatt av at likegyldigheten var verre enn hatet. Likegyldighet kan også være å sette økonomisk inntjening over menneskelige verdier. Det er klart at det er lett å glemme at menneskerettigheter brytes når fokus kun er å tjene penger. Det er trist å komme fra verdens rikeste land når rikdommen ikke en gang kan brukes til å ta avstand fra elementære brudd på menneskerettighetene. Det er ikke nazistene som er problemet i vårt samfunn det er de likegyldige...

 

Vi fortørnes over muslimers voldsomme reaksjoner på noen karikaturtegninger men tenker ikke over våre egne holdninger, angst og motstand mot den kulturen muslimene representerer. Vi roper opp over terrorvirksomheten som skjer i andre deler av verden, men tenker ikke over at vi selv lever i et samfunn bygget opp rundt en våpenfabrikk hvor det produseres noen av de mest effektive og populære drapsvåpnene i verden. Er vi virkelig likegyldige med hvordan disse ”produktene” brukes? Er det akseptabelt at norske firmaer tjener penger på å levere varer til ”kjøpere” som undertrykker grunnleggende menneskelige verdier?  Etter ei uke i ondskapens leire er det lett å reflektere over disse spørsmålene. Jeg tror ikke det finnes enkle svar på dem, men jeg er sikker på at opplevelsene på en slik tur som jeg har vært så heldig å være med på gjør det lettere å ta disse diskusjonene. Sette søkelyset på om vi alltid er på rette siden av menneskerettighetene i det vi gjør.

 

Det er så lett å glemme hva som skjedde i de over 2000 konsentrasjonsleirene i krigens Tyskland. Det er så lett å tro at det ikke gjelder oss. Zygmunt Gross overlevde djevelskapen i Auswitch, men han så den igjen i dag på mange områder. Derfor møter han fremdeles opp for å snakke med ungdommer fra Norge for å be dem aldri om å glemme. Jeg vil ikke påstå at opplevelsen i Polen og Tyskland endret de 32 ungdommene som var med på denne turen. Noen kom hjem med en klemt finger, med nytt tøy, eller en aldri så liten spennende kjæresteopplevelse. De er flotte ungdommer som også fikk med seg erfaringer fra noe av det verste som har skjedd i nyere historie og som aldri må skje igjen...

 

Jeg kan ikke skjønne at kantete tolkninger, steile prinsipper og stivbeinte paragrafer skal sette en stopper for disse lærerike turene. Elever, foreldre, politikere, fagforeninger, arbeidsgivere og statlige instanser må kunne samarbeide for å få til denne aktiviteten. Alle de som døde i Konsentrasjonsleirene, og ikke minst alle de som overlevde, fortjener at vi bringer videre den kunnskapen og erfaringen de gjorde. Vi kan ikke være likegyldige til dette men må lære opp våre etterkommere til å kjempe mot slike holdninger uansett hvor de finnes. En kamp som ikke kjempes med våpen men med ord, kunnskap og holdninger.

 

Og forresten tror jeg at jammen at jeg lærte å bli litt gladere i 15 - 16 åringer etter å ha holdt ut med dem i 7 dager på buss og hotell. Til og med en 50 åring kan lære.